Den rørende historien om Alisha

Mitt navn er Aqra Phineas, mor til to dyrebare barn – Arshiya og Alisha Phineas.

Da Gud velsignet meg med sønnen min, Alisha, ble gleden min raskt blandet med smerte. Han ble født med begge beina funksjonshemmede ... de små føttene hans var vridd, ute av stand til å bære den lille kroppen hans. Jeg husker at jeg holdt ham i armene mine og lurte på hvordan jeg kunne beskytte ham i en verden som ikke alltid er snill. Hver kveld ba jeg: «Herre, gi sønnen min styrke ... gi ham en fremtid.»

Etter hvert som han ble eldre, vokste frykten min med ham.

I en alder av fem år, da andre barn gledelig kom inn på skolen, sto jeg på skolen etter skolen og tryglet om en sjanse for sønnen min. Noen skoler nektet å ta ham inn. Andre tillot ham inn, men de ga ham ikke verdighet eller sikkerhet. Barn hånet ham, kalte ham stygge ting, dyttet ham ned. Mange ganger kom han hjem såret – ikke bare på kroppen, men i det lille hjertet hans.

Hver gang jeg løftet ham opp fra bakken eller tørket støvet av skadene hans, gråt jeg stille og spurte Gud: «Hvor mye mer kan han tåle?»

Men jeg mistet aldri håpet. Jeg fortsatte å be om et mirakel.

Og en velsignet dag ... svarte Gud.

En ny skole åpnet i vårt område – Moria misjonsskole.

Jeg kom inn med smerten min, frykten min og drømmene mine for sønnen min. Jeg fortalte dem alt. Og før jeg engang var ferdig med å snakke, sa de: «Vi tar ham.»

Ingen nøling. Ingen fordømmelse. Bare kjærlighet.

I dag går sønnen min, Alisha, stolt i første klasse – og hjertet mitt er fylt med takknemlighet som ord ikke kan beskrive.

Denne skolen har gitt oss mer enn utdanning.

De har gitt oss håp, kjærlighet, respekt og en følelse av tilhørighet.

Lærerne løfter ham i armene sine, bærer ham til klasserommet, sitter sammen med ham, oppmuntrer ham og sørger for at han blir inkludert i alle aktiviteter. For første gang blir ikke sønnen min hengende etter – han blir feiret.

Han går nå på scenen under skoleprogrammene, noe jeg aldri hadde trodd var mulig. Og i dag, ved Guds nåde og Moria misjonsskoles utrettelige innsats, har sønnen min begynt å gå – skritt for skritt. Hvert lille skritt han tar er et mirakel for meg.

Jeg ber fra dypet av mitt hjerte om at Gud vil fortsette å velsigne Moria misjonsskole. Måtte den forbli et skinnende lys for fattige og hjelpeløse foreldre som bærer tunge byrder som meg. Takk, Moria Misjonsskole.

Dere er Guds svar på mine bønner. Måtte Herren løfte dere høyere og høyere.

Amen.

Matutdeling

En kry skolegutt!